The story of Henrik Brun from Uvdal in Norway who invented the first mesh shirt in history

This is the story of Henrik Natvig Brun from Uvdal in Norway. Although Brun invented history's very first mesh shirt, he was never known for his invention. But the Brynje shirt was an export success from Uvdal. The mesh shirt has been involved in many tough expeditions; on foot, on ski and bike. It has been on Mt. Everest, the North Pole and the South Pole. Captain Brun was a capable fellow and his "health shirt" made Brynje of Norway what we are. For this we owe him honor and great thanks.

This text is a direct reproduction of an article in the newspaper Hallingdølen from 2018.

Text: Ina Eirin Eliassen - Photo: Private and facsimiles.

HE INVENTED THE HEALTH SHIRT

After this article, you will send a thought or two to the Øvre Numedal valley in Norway every time you put on your Brynje mesh shirt.

We have to go back to the interwar period to understand how the revolutionary underwear invention came about. It happened on the farm Lunda in Uvdal, and the originator was farmer and officer Henrik Natvig Brun. That Brun ended up on the wrong side during the war is enough to explain why he never received credit for his invention. Because in his old days, Brun lived a secluded life as a sheep farmer. But it is certain that the garment, which was developed with military use in mind, would become a rare Norwegian export item. Here you get the whole story about the man from Uvdal who was a pioneer in mountain and winter equipment and who struggled to equip the Norwegian Armed Forces and Norwegians who enjoyed outdoor activities.

So who was he?

Henrik Natvig Brun was born in Oslo in 1897. His father Johan was a dentist and in 1912 bought the Lunda farm in Uvdal to become a mountain farmer. Henrik received a military education, both at the commander's school and later at the war school. In the meantime, he had been to Lunda a lot and had been colored by his father's national romantic ideas. Finally, Henrik escaped from the war school to fulfill his Lunda dream. And although his father tried to get him to return to school, the son never took his final exam after three years of officer training.

The First World War and the subsequent stock market crash turned things upside down in Norway as well. The world economy lay like a heavy hand over everything. Socialism and communism demanded solutions. Many were also skeptical. No one dares to invest. People were insecure and felt that something would come. In the meantime, people tried to live as best they could.

When the money ran out, the father returned to the dental profession. In 1921, aged 24, Henrik bought and took over the farm from his father. He paid NOK 12,000. In the same year, he married Brita. At Lunda, Henrik had time to think while he cultivated the farm by hand. He had strong military interests and many ideas and thoughts about equipping the Norwegian Defense Forces in a better way. The result was several types of inventions of equipment for harsh and demanding climates.

A shirt that could insulate and ventilate at the same time

One of the inventions Henrik spent time on was a new type of underwear. He called the invention "Brynje" - a mesh/string vest that resembled the historic Viking armour. The idea was to create a large and coherent layer of air between the garment and the upper body. The air layer was to both insulate and ventilate. The Brynje shirt was incorporated into a whole concept for how to dress in the cold.

"We imagine a soldier in battle, marching so hard that the sweat is dripping, even though he has taken off one garment after another. Afterwards, he may have to do sedentary guard duty, lying still in a shooting or standby position. He will then very soon begin to freeze in severe cold, and then his fighting power is quite significantly reduced. A frozen soldier can march, work, and suffer; but for fighting and shooting he is of very little use. The will to win can withstand a little frost. This is a truth that you have to keep in mind during the winter," writes Brun.

He therefore suggested: "On the inside of the body, a very coarse shirt of coarse, stiff fishing line knitted on knitting needles with a cross-section of 8-10 mm. On the outside, you have wool underwear and thick wool sweaters as needed."

"I myself wear it close to my body day and night and it has become an irreplaceable garment for me. It also contributes to better hygiene."

Gradually, fishing line was replaced with hard-twisted cotton yarn. Although Brun thought wool was good, the cotton yarn straightened when it got wet. Lumberjacks tested the garments, writes Lauritzen and Frøstrup in the book "Fjellpionerer" / "Mountain pioneers". Brun paid women in the village to knit the sweaters. The masks were rough. In this sense, they were quick to make, the family says. According to Ulateig, Brun himself must have knitted over a thousand Brynje-shirts. He also made underpants in the same material.

BACK IN FEBRUARY 1928, Aftenposten wrote about the coarse cotton mesh shirt that was supposed to keep Norwegian combat forces warm and ready for battle. By then, it had been several years since Brun, as first lieutenant, tried out the shirt during exercises with the Infantry's winter school. The response was good. The jersey had "certainly provided salvation from many colds". All then it was clear that the shirt was just as suitable for military as civilian use.

The year before, in 1927, Brun also received a letter from the 5th Division's Infantry NCO School in Trondheim, thanking him for "an extremely interesting experiment with the tent house". The sender of the letter was going to try out the shirt again on a daily basis in combination with other wool garments. He just had to get his wife to adjust the shirts a little under the arms so they wouldn't chafe, like the first editions did.

Development of winter equipment for His Majesty the King's Guard and testing of the Brynje shirt at the Infantry's Winter School, the War School and the Commander's School

THROUGH THREE WINTERS (1930-32) Brun was engaged by His Majesty the King's Guard (HMKG) to work with winter equipment according to his own principles and ideas. Brun wrote in 1932 that he was in Oslo to prepare for the winter attempt. Guardsmen served under him to work on everything from uniform details such as gloves and footwear to other equipment such as snow shovels, ski bindings, axes, shovels, field bottles, provisions, ski sleds, tents and cookware. Brun first tried out the inventions on himself, then the soldiers. He dreamed of an infantry at great speed, with high combat power and high fighting ability, writes Brun.

According to the book about Lunda, written by Brun's descendants, Brun carried out several test trips starting from the camp at Elverum in Norway. He tested quipment on trips through Østerdalen, Rondane and Jotunheimen. Most of the time they slept outside in tents. Brun's experience was that if the soldiers entered warm huts, they got sick sooner.

One of the test trips described by Brun: From February 11th to March 10th 1931, Brun set out on test trip number two for His Majesty the King's Guard. The first part of the trip went from Terningmoen to Sel station (around 220 km). Six out of nine days they had storms. Brun writes that he had never made his way through such large amounts of fresh snow before, with such bad skis. Each of the soldiers dragged or carried around 50 kilograms each. At the end of each part of the trip, food and spare parts were laid out.

Part two went from Sel to Haugastøl (around 250 km) with storm and poor visibility. Brun also complains about the mapping between Hemsedal and Haugastøl. The third part went from Haugastøl to Uvdal (around 80 km). When they got up to Hardangervidda, the wetaher cleared up. The temperature dropped to minus 20 degrees Celcius (-4 degrees Fahrenheit). The weather was good the rest of the way home to Numedal and the party took three days rest in Uvdal.

The last part went to Bleiken station where they took the railway to Gjøvik, boat to Hamar and railway to Elverum. This is how Brun sums up 800 km and 22 days of marching with bad weather and lousy skiing conditions: "After the trip, the men were healthy, strong and far from exhausted. The reason is primarily good clothing, good equipment and that the sled had a reasonable weight and was of an appropriate type."

IN FEBRUARY 1933, Brun gave a lecture to the Oslo Military Society on good clothing for winter warfare based on the experiment. The clothes created debate. But due to poor finances in the Armed Forces, they could not buy everything they wanted. The Brynje shirt was therefore only introduced in a few smaller departments, and distributed to students at the Infantry's Shooting and Winter School, the War School and the Commander's School. According to letters from Brun's time in the Armed Forces, the idea was to give them an introduction to the undergarments without using coercion, to open the way for them to use what was regarded as a good military field garment.

During the lecture at the Oslo Military Society, Brun was asked by Crown Prince Olav if it was true that Brun was called "Iron Henrik", writes Ulateig. It was a nickname Brun had received when he led the mountain patrols. Because everyone knew that Brun was strong-willed and had a very hot temper. Those who had experienced Brun's anger and outbursts of rage said "Gær'n Henrik" ("Mad Henrik"). Brun is said to have answered the Crown Prince like this: "Yes, but in Uvdal they call me Svart-Henrik" ("Black Henrik", meaning he could go wild with rage), writes Ulateig.

In 1936, one of those who had followed Brun's work, Gardechef T. Graff-Wang, wrote a letter thanking him for the zeal and interest shown by the captain: "The work the captain has carried out in the matter of the infantry's winter equipment will form a valuable contribution to the solution of this difficult question.”

Brynje-trøyene selges i Oslo
 

TRØYENE VART POPULÆRE og mellom anna selde frå Mehrens herreekvipering i Rosenkratzgate i Oslo. Ein annonse i lørdagsavisen 14. mars 1936 syner at butikken hadde Kaptein Bruns Brynje og alt i sportstøy for påsken. Trøya vart seld i to typar. Ei grøvre trøye, for utearbeid og turbruk. Og ei tynnare, også kalla salongbrynja, ved bruk av snipp. Denne høvde difor godt til dagleg bruk i byen.

Samstundes har avisa ei lengre sak om gode råd på vegen til høgfjellet. Her blir brynja grundig presentert. Henrik var då ein ulønt kaptein i den norske arme og privat gardbrukar i Uvdal. Journalisten Jørgen Juve la vekt på at utviklinga av praktisk fjellutstyr hadde viktige sider.

Likevel var det diverre så altfor få som tok poenget, og forsvaret sette heller ikkje av nok pengar til å utvikle vinterutstyr. «De private som har syslet med saken har ikke hatt annen støtte enn det store publikum», skriv journalisten.

Ville bli først aleine over innlandsisen på Grønland

Henrik Brun ønskte også å teste utstyret på ein tur over innlandsisen på Grønland. Han ville gå ruta etter Nansen. Willie Knudsen, ein av Norges ukjende polarkjempar med 33 år bak seg i Arktis, fortalde at Brun ville bli det første mennesket på ski åleine over innlandsisen. Han ville finne ut korleis militært mannskap best kunne ta seg fram og klare seg i polare strøk. Kong Haakon støtta planane. Opphavleg skulle ekspedisjonen ha to deltakarar, men Brun måtte reise åleine. Han fekk skyss med polarskuta «Quest» opp Grønlandskysten i 1936. Båten ankra opp ved fastlandet ikkje langt frå Claveringøya og Jordan Hill, eit 1300 meter høgt fjell med isbre på toppen. Starten skulle gå frå Wordiebreen.

Knudsen og ein til om bord på «Quest» hadde meldt seg som frivillig for å hjelpe Brun opp på breen med forsyningar og utstyr. Tida jobba mot Brun, han måtte starte med ein gong. Ifølgje Knudsen vart dei «komisk ubetydelege» under den voldsomme breen. Breen kalva isfjell, buldringa fylte lufta og det var nesten vanskeleg å tenke. Breelvene, hol og smeltevatn kunne ta dei rett i døden. Med ryggsekkar, børser og pulk på slep klatra dei opp fjellet. Her var det truleg berre inuittane og ein ekspedisjon i 1932 som hadde vore før dei. Etter 25 beinharde kilometer skulle Brun gå vidare åleine.

Han hadde med seg ein pulk som kunne føye seg til terrenget, slåast saman og berast på ryggen. Dei som går langt i dag brukar liknande pulkar for å frakte utstyr og mat. Men i staden for å bli ein tur i lett stigande terreng, var det ei einaste seig lang skråning. Pulken var ikkje solid nok. Han tolte ikkje behandlinga frå den knallharde breisen. Brun innsåg at han måtte snu. Han slo leir ved foten av Jordan Hill. Der skulle polveteranen Otto Sverdrup hente han med skuta «Polarbjørn» dersom noko gjekk skeis. Fristen var åtte dagar. Brun kom seg om bord før skuta segla tilbake til Norge.

Bildet: Henrik Brun ved Wordie-breen på Grønland i 1936 (kilde: Familien Brun)
 

Lovord fra Feltartilleriregimentet i 1940
 

I MARS 1940 hadde Feltartilleriregimentet skaffa brynje til alt personell som gjekk nøytralitetsvakt. Dette var første gong brynja vart prøvd av ein heil feltbataljon. I eit brev adressert til Brun går det fram at i alt 600 brynjer vart utdelt. Lovorda stod i kø. 

• «Ved de stikkprøver, som fra tid til annen er foretatt for å bringe mannskapens inntrykk på det rene, har svaret alltid vært det samme, at dens ventilerende og isolerende egenskaper fullt ut tilsvarer de forventninger, som man etter forhåndsreklamen hadde stillet.» (Sjefen for Stabsbatteriet, kaptein Egers)
   
• «Soldatene greide å holde seg varme selv i den strengeste kulde (- 30). Grunnen til dette var at soldatene i tillegg til bekledningen hadde fått utlevert en «brynje» (Bruns modell). Denne ble benyttet av samtlige soldater og alle var vel fornøyd med den.» (Sjefen for 3. feltbatteri, kaptein Smith)
   
• «Guttene likte de utleverte brynjer svært godt» (Sjefen for 4. feltbatteri, kaptein Hellum)

Under den finske vinterkrigen (1939-40) skal det også vore stor etterspørsel etter brynjer, skriv Lauritzen og Frøstrup. Dei legg til at mykje av Bruns utstyr som uniformer og brynjer også vart brukt av den avdelinga han leidde under kampane ved Narvik våren 1940.

1940 - Andre verdskrig

NORGE STOD SVAKT RUSTA då andre verdskrig braut ut. Me hadde eit «etiketteforsvar» utan våpen. Regjeringa hadde erklært at Norge skulle vera nøytralt i stormaktskonflikten, noko som i realiteten ikkje skjedde, ifølgje den Nasjonal Samling-vennlige avisa Folk og Land. Redaksjonen i avisa meinte også at den sigrande sida etter krigen forvrengte og forfalska historia.

Ti år etter krigen starta skreiv Brun ein fektningsrapport om kompani 7 av 15. Infanteriregiment underlagt 6. feltbrigade, som Brun førte på Narvikfronten. Han ville ikkje skrive rapporten under krigen i frykt om at den kunne kome i feil hender. Etter dommen som landsvikar, var det heller ikkje aktuelt. Men i 1950 ombestemte han seg både med tanke på etterkomarane sine og kompaniet.

Opplevingane kaptein Brun fekk i Narvik, var nok med på å forme synspunkt han fekk seinare i livet. Brun var nærast ein fanatisk tilhengar av eit sterkt forsvar og tok eit kraftig oppgjer med den norske offisersstanden, som han meinte svikta oppgåva si. Difor skal me her gå nærare inn på korleis det gjekk med Brun under krigen.

Hausten 1939, då krigen mellom Finland og Russland braut ut, hadde kaptein Brun søkt permisjon frå Hæren for å melde seg frivillig i Finland. Han ville ikkje at Norge skulle oppleva den «vanæra» at norske frivillige vart leia av framande offiserar. Men som mobiliseringspliktig offiser fekk han ikkje permisjon. Difor bad Brun i staden om å bli beordra som kompanisjef ved nøytralitetsvakta i Nord-Norge, som låg i Bardu. For han var sikker på at krigen ville kome.

Brun var no 42 år, og av dei eldste kompanisjefane. Likevel skal han ha vore av dei sprekaste, ifølgje Ulateig. I slutten av januar 1940 var han på plass. Ventetida brukte han på å trene kompaniet og på å skaffe utstyr. Han ville gi soldatane ein sjanse til å overleve. Dei hadde knapt ski. Til regimentskontoret gav han beskjed om at løna skulle haldast tilbake som garanti for innkjøp han kom til å gjere utan godkjenning frå sine overordna. Brun skaffa mellom anna 30 snøskuffer, som han meinte redda kompaniet for store tap. Han skaffa også utstyr slik at ski kunne bli gjort om til naudkjelker for såra soldatar, skriv Brun i rapporten.

BRUN VAR SKEPTISK til dei andre offiserane. Han meinte plikta til å lyde var hola ut, slik at disiplinen ikkje kom til å halde i kamp. Brun hadde eigne retningsliner som han las opp for kompaniet sitt under «giv akt og honnør». Dei 150 soldatane var fiskarar og småbønder frå Ofoten og Vesterålen, som aldri hadde sett krig, skriv Ulateig.

Brun meinte offiserane trong ei liknande innskjerping. 18. mars 1940 skreiv han brev til kong Haakon, som øvste krigsherre, der han kalla det norske mannskapet for «sivile i uniform». Han og bad majesteten minne dei på at dei var pliktige til å lyde. For som Brun skreiv i brevet: «Offiserkorpset må på innsiden av skinnet vite, at å være offiser, er å gi av all evne uavlatelig.» Brevet gjekk tenesteveg, men kom aldri fram. Det vart stoppa av Bruns overordna.

Så kom krigen. Kvelden 8. april fekk kaptein Brun ordre om å føre heile andre bataljon mot Narvik. Det vart starten på ein fem veker lang frontinnsats med marginalt av våpen og vinterutstyr. Kvelden 9. april høyrde Brun Quisling be dei militære om å legge ned våpena. Det tende kampviljen til soldatane, og i ettertid skreiv Brun: «Quisling hjalp mig godt den 9. april.»

Bruns kompani rykte fram og gjekk til ei rekke angrep. Brun stilte i front. For det var side om side med soldatane han kjende seg lukkeleg og tryggare enn nokon gong sidan han var barn, skriv Brun. Han var stolt av soldatane sine. «Noen av dem oppfører seg som rene helter. De enkle, men trofaste guttene», skal Brun ha sagt, skriv Ulateig.

KOMPANIET UTMERKTE SEG I STRIDEN, og hadde fleire falne enn nokon tilsvarande avdeling. Avdelinga mista 15 mann og gjorde ein heltemodig innsats mot tyskarane ved Gratangen, ifølgje Lauritzen og Frøstrup. Brun kravde full lydnad frå mannskapet, samstundes som han sjølv utsette seg for same påkjenningar som soldatane, skriv Solhjell. I etterkant av krigen skal Brun ha forbanna seg over at ingen av soldatane fekk nokon påskjøningar, slik han meinte dei så inderleg hadde gjort seg fortent til. Ulateig legg til at 7. kompani var det første som vart sett inn mot tyskarane på Narvikfronten, og det siste som fyrte av kuler mot Dietls flyktande soldatar då byen vart gjenerobra.

«Å drepe fanger er mord, og ødelegger oss selv. Vel er det ofte en nervøs situasjon når man tar fanger. Man må være våken, så vel over for sine egne som fiendens bevegelser. Det oppstår så lett noe som kan misforståes, og det blir da lett blodbad. Men er først fangene avvebnet, så er de ved Gud bare noen stakkars frysende djevler, som har lystret en ordre, nøyaktig som oss selv. Har dere en kopp kaffe å spandere, så gjør det. Husk en ting: Vi skal gå ut av denne krig som bedre mennesker enn vi gikk inn i den. Det er bare at vi aldri noensinde gjør en uverdig handling. Krigens poeng er å seire, og er ikke unødig å lage likhauger.» 
Henrik Brun til soldatane i kompani 7 (Kjelde: Fektningsrapport kp.7/I.R.15 1940 av Henrik Brun)

BRUN VAR OGSÅ RASANDE på det som skjedde utanfor kompaniet. Engelske og franskmenn vart sett i land ved Narvik. Til bataljonsjefen skal Brun ha sagt: «Før vi ennu er ferdigmobilisert står fremmede tropper i Norge som våre allierte. Noen fremmede skal vi slåss mot, andre ikke. Hva slags nøytralitet er dette!» Seinare skal han ha sagt: «Jeg syns det lukter dritt av så altfor mye i dette land. Quisling, regjering, Storting, presse, major osv. Skulle vi da ikke selv skape soldatdåden som grunnlag for norsk åndelig reisning!»

Bruns forakt for dei overordna var no blitt sterk og open. Han hadde nærast eit kall om å frelse den norske hæren, skriv Ulateig. Brun fortalde sjølv om offiserar som prøvde å undergrave autoriteten hans. Dei skjelte han ut som galen, skriv Solhjell.

18. mai fekk han vite at kongen og regjeringa var i nærleiken. Brun søkte permisjon, for å gjera eit nytt forsøk på å få kongen til å stramme opp offiserane. Han sende brevet til kongen på nytt saman med eit følgjeskriv der han skreiv at Hæren «stuller og steller under fredens tegn, nu som før». For om ingenting vart gjort for å reise forsvaret, ville han ikkje bere skamma det var å gå i norsk offisersuniform.

Brun gjorde alvor av trugsmålet sitt. 14 dagar seinare sende han søknad om å bli løyst frå offiserspliktene. Han ville heller vera menig, stridande soldat ved fronten. Like etter, 7. juni, reiste kongen og regjeringa frå landet. 10. juni kapitulerte restane av den norske hær. Søknaden fekk Brun i retur. I midten av juni 1940 reiste han heim til Uvdal. I ettertid skal nok Brun ha ergra seg over at han ikkje fekk vera til Narvik vart gjenerobra og over at han gjekk for hardt ut mot sine overordna, fortel familien.
 

31. januar 1945 sende 28 sersjantar, korporalar og menige, som hadde kjempa under Brun under felttoget i Narvik 1940, eit brev til kona Brita. Dei skriv at dei kjende kapteinen som ein sjeldan modig og kaldblodig offiser. Når dei diskuterte i ledige stunder, la ikkje Brun skjul på at han sympatiserte med det tyske folk, ikkje Hitler, og at han først og fremst hadde sitt eige lands interesser å ivareta. Dei skriv at kompani 7./I.R.15 var av dei beste avdelingane under Bruns leiing. Kompaniet hadde neppe greidd dei mange påkjenningar det var utsett for utan treninga dei hadde fått av Brun. Dei minner om det gamle ord «Som mesteren så hans svende» og legg til at dei med sikkerheit kan seie at kaptein Brun har den største æra. Brevet blir avslutta med at dei håpa teksten kom fram til rettssaka, og at den vart til fordel for kompanisjef Brun. (Kjelde: Folk og Land, Nr. 1 – 1989)
 

KAPTEINEN PRESENTERTE SEG som relativt tyskarvennleg, og i stormaktskonflikten var han på parti med Tyskland. Likevel var han først og fremst ein nasjonal innstilt nordmann som ville verne om nasjonens ære. Til og med etter at tyskarane hadde teke Setermoen, heiste Brun det norske splittflagget mens tyske offiserar gjorde honnør. Ifølgje Solhjell gav Brun uttrykk for idear om den sterkastes rett, i tillegg til nasjonalsosialistisk ideologi, der enkeltmenneske og nasjon skaper sin eigen lagnad.

Brun såg det slik at okkupanten etter folkeretten var lovlege herrar så lenge krigen vara. Han synte til at det militære forsvaret hadde kapitulert, og at kongen og regjeringa hadde reist frå landet. Landet hadde difor ingen lovleg, konstitusjonell norsk øvste ansvarleg til å gi ordrar og direktiv for nordmenns handlingar i Norge. Ifølgje Solhjell var dette ikkje ei uvanleg oppfatning i 1940. Kampen for eit fritt Norge og Europa måtte førast vidare med dei middel dei rådde over. Nordmenn måtte ta sin del av ansvaret.

Slik sett var det ikkje overraskande at Brun stilte seg til rådvelde for Den norske legion. Organisasjonen skulle byggast opp sommaren 1941 på initiativ frå Quisling, leiar av Nasjonal Samling, og tyskaren Terboven, rikskommissær for dei okkuperte norske områda. Før krigen hadde NS åtvara mot det dei oppfatta som ansvarslaus politikk frå myndigheitene. Partiet gjekk inn for eit sterkt forsvar, ein kompromisslaus nøytralitetspolitikk og ønskte å samle nasjonen, ifølgje Folk og Land.

Tanken var at Den norske legion skulle inn på fronten i Finland. Brun var tiltenkt ei rolle ved Organisasjonskontoret. Men han likte seg best i lag med soldatane, og vart difor kompanisjef for 1. kompani i treningsleiren på Gulskogen ved Drammen, skriv Solhjell.

Brenden og Natedal, som nyleg gav ut boka «Norske frivillige i Waffen-SS» opplyser at Brun også skal ha vore den første kompanisjefen for 1. kompani i Den norske Legion. I boka er det fleire bilete av kapteinen under etablering av legionen. Saman med heile bataljonen reiste Brun og kompaniet hans med båt til Fallingbostel i Tyskland for å få meir utdanning og for å bli ei samla eining 30. juni 1941.

Bataljonssjef Jørgen Bakke gjekk ærend for tyskarane i kampen om å få kontroll over legionen. Han visste at avdelinga ikkje lenger kunne haldast saman om soldatane fekk kjennskap til den rette samanhengen, at dei skulle til Austfronten. Ved avreisa heldt han fast på at det endelege målet var Finland. Det er uklart om Brun og dei andre underoffiserane kjente til at soldatane vart utsett for eit kupp. For i Tyskland vart Bakke utnemnt til ny sjef for heile Den norske legion av tyskarane. På den måten vart legionen riven laus frå staben i Oslo.

I FALLINGBOSTEL DREIV SOLDATANE framleis med øvingar utan våpen. Det likte Brun lite. «Vi står her i fremmed land, efter 5 uker, fremdeles våpenløse, som om vi skulle være krigsfanger i fiendeland. Vi legionærer, vi frontkjempere er de egentlige garantister for at Adolf Hitler holder sitt ord om et Fritt Norge», skal han ha uttalt i ein tale til soldatane 17. august.

Dagen etter fekk dei våpen, men dei tyske sjefane heldt Brun under oppsyn. For Brun stod norsk ære på spel, tysk framgang på slagmarkene kom i andre rekke. Brun var no SS-Hauptsturmführer. Utpå hausten kom ein ny pulje legionærar frå Gulskogen til Fallingbostel. Brun si tid som legionær gjekk mot slutten. Dei tyske sjefane ville ha han vekk. Den direkte årsaka til at han var heim-
attsendt, var ein tale han heldt under ei mottaking for ein tysk offiser. Der skal Brun ha sagt: «Her har vi kommet fra Norge med åpne hjerter og åpne sinn for å slåss sammen med dere på Østfronten. Vi har rakt dere en åpen hånd, men dere har spyttet i den!»

Familien fortel at uvdølen sa det han meinte, og det gjekk ikkje der. Ifølgje Solhjell var Brun inne på tanken om å gå inn som menig soldat, men valde likevel å reise heim til Uvdal. Avskjedsorda skal ha vore: «Tross alt, gutter, dere kjenner Norges ære brenne i hjertene. Hold ut karer! Hold ut!»

Dei norske legionærane kom aldri til Finland. Dei fleste fekk si grav under krigshandlingane i Sovjet, skriv Solhjell.

Sjølv attende i Uvdal, bar nok Brun på ei frykt om at tyskarane var ute etter han. Som følge av eksplosjonen på tungtvassfabrikken på Rjukan, var området utsett for tyske razziaer. Brun vart teken i forhøyr og heimen hans på Lunda ransaka av Gestapo. Brun kjende også til Heimestyrkane, som det var mange av i Uvdal, men røpa ikkje noko av det han såg og visste.

Dette var ei tid verda var i krise. Brun hadde trudd den store fienden var Russland. No hadde han kjempa for landet sitt mot tyskarane og tapt.

BRUN SA SEG IKKJE SKULDIG i å ha svikta landet. I rettsdokumenta frå Riksarkivet tok tiltalen mot Brun utgangspunkt i at han melde seg inn i Nasjonal Samling 3. januar 1941, og at han vart ståande som medlem til kapitulasjonen. Han søkte opptak i Rikshirden januar 1942, sjølv om han melde seg ut fem dagar etter. Han tenestegjorde frivillig i den Norske Legion frå juni 1941 til desember same år. Sommaren 1942 søkte han om å få tenestegjere som menig soldat i Den norske legion. Etter sommaren 1942 var ikkje Brun lenger til skade for landet. Då heldt han seg på garden i Uvdal.

Brun vart dømt for landssvik, sjølv om han var i aktiv teneste som vernepliktig kaptein då krigen braut ut. I formildande retning peikar retten på at Brun hadde gjort mykje for utviklinga av vinterutstyr. Brynja var framheva, og han fekk ros for innsatsen i Narvik. Retten la også vekt på at Brun hadde meint at Den norske legion skulle fungere som Norges frigjerar under krigen, og brevet han sende Quisling og Terboven om at Quisling måtte trekke seg attende til fordel for konge, regjering og eit lovleg valt storting.

Han vart dømt til tvangsarbeid i tre år, minus 357 dagar han alt hadde vore i varetekt. Dei næraste fortel at dommen var tung å svelge for ein som meinte at han alltid hadde ynskt det beste for landet og folket. At han då vart stempla som landsforrædar, var noko som prega han livet ut. Brun mista også stemmeretten i ti år. Han mista retten til å gjere teneste i rikets riksmakt og fekk ikkje gjera offentleg teneste. Straffa var tømmerhogst i Verjedalen. Det likte Brun dårleg, og fekk drive med grøftegraving i staden. Først då Brun var i 50-åra, vart han ein fri mann.

Dottera Vesle Helga seier at livet ikkje vart heilt slik Brun hadde tenkt seg. Etter krigen ville han gjerne flytte til Helgeland, etter å ha forelska seg i landsdelen; men kona Brita protesterte. Brun ville bevise at han klarte seg utan skog, og gav bort skogen til dei fire ungane. Heime på Lunda leverte han kyrne og starta opp att med sau. Ei tid etter krigen mista Brita jobben som lærarinne i Kyrkjebygda. Ho følte då at ho måtte reise bort for å leva vidare. Ekteparet skilde lag i 1952. Dei yngste borna vart med Brita. Brun gjekk att åleine for å stelle med sauene. Dette var ei tung tid. Han måtte finne ein måte å leva vidare på. Brun tenkte og han skreiv. I einsame stunder sleit han golvplanken. Ifølgje Helga E., niesa til Brun, levde onkelen mest i tankane.

– Det var lett å bli vikla inn i ideologi, noko heilt anna å vikle seg ut att om ein er ivrig. Sjølv når det viser seg at ein har vore på lag med kjeltringar. Det er, om ikkje anna, ein lærdom me kan trekke av det tjuande århundre, fortel Helga E. i boka om familien på Lunda.

Jacobsen in Larvik machine-produced Brun's mesh shirt after the war.

IN 1887 JACOB JACOBSEN LEFT his extended family in Denmark to settle in Larvik, Norway. There he established J. Jacobsen Trikotaje and Confectionery. Four generations later, Bjørn Jacob Melsom stands at the helm. The company is now called Brynje of Norway, and is one of the oldest family-owned knitwear companies in Norway. Melsom, who has been in the family business since he was a child, is very clear in his speech:

- It is Captain Brun's mesh shirt that made us what we are. Not many Norwegian knitwear factories has had similar success. The idea came from Uvdal, the brand is now world-renowned.

- How did you come into contact with Brun?

- It was machine knitting that was difficult for Brun. He had no machines or money to get the shirt produced. When he came to us, he had been around several places without success. It probably had to do with the fact that he had been convicted a traitor to his country. The army no longer wanted anything to do with him. He spoke to my father, who had Raschel machines to produce the shirts. We made knitted prototypes to see if it could be done. We had the technique to make them, even if the holes were a little smaller than on the coarse crocheted shirts, says Melsom.

Melsom must end the call in order to accept a delivery. When Hallingdølen calls again he has found the document folder.

- As I have understood it, Brun was happy to get something in return for the work with the mesh shirt. 2,000 NOK was the maximum he got out of a job that had taken him around 30 years. We had faith in his invention, and in that way he made sure that his work was passed on, says Melsom before adding:

- Fortunately, Brun got something for the invention. The amount was a good chunk of money by the standards of the time. Norway was one of the poorest countries in Europe at the time. It was cheap to produce here, with raw material from, among others, Portugal, Spain, the USA and Egypt.

MELSOM SAYS that just after the war, the Norwegian Armed Forces would like to have the jersey produced. That was probably part of the explanation for why the family business took an interest in "Brynja". Together with the Army, they developed a prototype.

- We didn't get the first tender. It was probably a shock at the time, as it was about shirts for many soldiers. The reason is of course the price. A total of 14 companies submitted tenders. We had the papers ready, but the Norwegian Armed Forces had to have several bidders to run a tender competition. In the case of public tenders, it is permitted to copy and make patents available to others. The disadvantage of the system is that others are free to exploit. We have experienced it many times, as we are not the cheapest. It's tough, but those are the rules of the game. It's sad to lose anyway, because there are many who wants to sell.

- What do you mean?

- Among other things, we sold a Raschel machine to Edvin Thorson Jr., the man behind the EKT health shirt. Thorson was one of many who "jumped on the health shirt wave". At this point we had already developed Bruns mesh shirt further in collaboration with the Norwegian Armed Forces and bought and registered the brand name. Thorson entered the marked early, but by this time we had already developed the first machine-produced mesh health shirt, says Melsom.

Melsom tells that the first tender the Army issued went to a manufacturer further north in Norway. Nevertheless, the family business did not give up. Instead, they looked for other places to sell the Brynje mesh shirt.

- We were lucky even if we were unlucky. This way we got a foothold outside the country's borders.

Mt. Everest in 1953 and abroad

AND THE MESH SHIRT ATTRACTED ATTENTION. In 1953, Brynje equipped the first expedition to the world's highest mountain, Mount Everest. Sir Edmund Hillary and Tenzing Norgay wore the Brynje mesh shirt next to their skin.

- Our importer in England sold mesh shirts in buckets and pails. They were originally Polish fighter pilots in England during the war. The company started importing equipment and came up with the idea of ​​equipping the Everest expedition with the Brynje shirt. I have no idea how we came into contact with them. After all, these were military personnel, and there were close ties between England and Norway. It is not inconceivable that they had heard about the mesh shirt through the Armed Forces. In any case, it was top marketing for Brynje, and did wonders for the export of the shirts.

At the same time, the mesh shirt was used more and more by sports stars. A completely new concept for civilian use was born. Swedish Ingemar Johansson, who later became world champion in heavyweight boxing in the 1960s, was sponsored with Brynje mesh and a fee of NOK 1,500. According to Melsom, Brynje was one of the first underwear manufacturers to sponsor athletes, something that changed both the popularity and the sale of the garment.

Brun's invention made the knitwear factory in Larvik switch from women's fashion and children's clothing to garments for the active, the military, sports and outdoor life. After the war, people also emphasized more leisure time and use of nature, which now benefited Brynje. At its peak, the company delivered a volume of 150,000-200,000 garments. The Brynje mesh shirt has been part of several fashion trends, where Brynje has sometimes not been able to produce enough.

Although THORSON JR. and his EKT shirts were made on Brynje's machines, they were still a competitor.

- The EKT shirt and Brynje became about the same size in Norway. EKT was perhaps bigger than Brynje in this country, says Melsom.

He further says that at the end of the 50s, Brynje went to trial against EKT over the brand name, which they won. The end of the story was that Brynje bought back the machines from Thorson when he retired, and they took over the right to produce under the name EKT for regular customers and for Langedrag Nature Park in Nore and Uvdal.

- Nevertheless, it was more appropriate for us to produce under the name "Brynje", which was a bigger brand on a global basis, adds Melsom.

Melsom says that when the Norwegian Armed Forces came back to Brynje after a few years, the business lived well on exports plus deliveries to the Army. The Brynje shirt has been further developed in collaboration with the Norwegian Armed Forces for many years and many adaptations have been made. They still sell shirts to the Norwegian Special forces.

- The history of Brun, innovation work and testing of hiking equipment have meant a lot to Brynje. We still live because of the health shirt, but now it comes not only in cotton, but in wool and synthetic material. We have various mixtures and even socks in the same principle as Brun invented, Melsom tells and adds:

- The Brynje shirt is an export success from Uvdal. There is nothing like it. The shirt has been involved in so many things: The longest tours, the highest peaks, on foot, on skis and by bike. It has been to the North Pole, the South Pole, Greenland and Antarctica. Captain Brun was a capable fellow. I give great thanks to Brun and his invention. Because even if Brun ended up on the wrong side during the war, it's about time he get's credit. Because this is an example of a great Norwegian who was among the toughest. He wanted to defend Norway and give the country a different rearmament than was the case before the war. He deserves all honor, concludes the clothing manufacturer in Larvik.
 

SOURCES
Hallingdølen has gained access to material from the Brun family, which contains documentation such as newspaper clippings, Henrik Brun's own notes, letters, a prototype of the mesh shirt and the report that Brun wrote after his efforts on the Narvik front. In addition, we have used material from the book "Familien Brun på Lunda 1912 til 2012", written by Henrik's son, Arvid Bøckmann Brun. We have been in contact with the family business Brynje of Norway, which industrialized Brun's invention and made it available to the masses. We have supplemented information from the book "Bygdehistorie for Nore og Uvdal" by Kåre Olav Solhjell and the article "Norges tapte våpenære?", written by Kåre Olav Solhjell. The article can be found in the archive of the Norwegian Occupation History Foundation. There we also found information in the newspaper "Folk og Land", No. 1 - 1989. We have also used the book "Fjellpionerer" by Per Roger Lauritzen and Johan Christian Frøstrup, the Vi Menn article "Jern-Henrik - too tough for the SS" by Egil Ulateig and the book "Mitt Arktis" about Willie Knutsen, Norway's unknown polar hero, written by son Will C. Knutsen.
 

• See also: Brynje's story